Leste en avisreportasje i ferien. En sterk historie om en person, la oss si det var ei dame og at hun het Kari.
Hun var intervjuet i forbindelse med jobben – en fremtredende stilling.
Jeg ble berørt. Det hadde ikke vært noen selvfølge at hun skulle få en jobb, at hun skulle klare å beholde en jobb, og i hvert fall ikke at hun skulle gjøre en så god jobb at hun ville ende opp som leder.
Kari hadde vært omtrent så langt nede som et menneske kunne komme og fortsatt være i live. I perioder var det snakk om å overleve fra dag til dag. Eller det var snakk om å gi opp, og ikke leve lenger.
Men det var mennesker som hadde sett henne der hun var. Noen hadde gitt henne nye sjanser. Ikke en gang, eller to ganger, men gang på gang på gang. Noen hadde hentet henne opp hver gang hun igjen lå nede. Noen hadde kommet når alle de andre for lengst hadde gått.
Og langsomt kom endringen. Langsomt fikk noen fram det som egentlig bodde i Kari. Drømmene, håpene, ressursene. De var der, for den som hadde tid og vilje til å se. For den som hadde tålmodighet til å vente.
Historia om Kari ble værende i tankene – det er ikke sånt man bare legger fra seg i en tabloid verden. I hvert fall følte jeg det slik.
En annen historie. Eller?
Tankene gikk til en historie som skjedde for 2000 år siden. Den er nok blant de mest kjente i verdenslitteraturen, og det refereres ofte til den, fra ulike hold:
Jeg tenker på henne. For det var en kvinne – det er gjerne dem vi mannfolk har henta fram og fordømt opp igjennom historien.
Hun hadde brutt lover og regler for sex og ekteskap. Hun skulle steines. Vi aner en lovkultur som fortsatt gjelder i enkelte land.
Hun ble dratt fram og mennene hadde allerede steinene klare.
Men det var en mann der som lurte på hva dette var for noe.
Hva skjer her a’ liksom.
Mennene forklarer situasjonen. Dama skal dø ved steining. That’s it.
Da sier mannen ordene som står seg den dag i dag, uansett religiøs tro eller ikke:
«Den av dere som er uten synd kan kaste den første steinen på henne.»
Sagt med andre ord – den som er feilfri kan begynne å kaste stein…
Da mister de motet og slipper steinene. Alle dommerne. En etter en går de bort står det…
Jesus og dama blir stående igjen alene – de prater litt og han spør:
– Er det ingen som fordømmer deg lenger?
– Nei, ingen.
Han ser på henne og vi aner varmen og anerkjennelsen når han sier:
– Heller ikke jeg fordømmer deg.»
Tilbake til Kari
Hun hadde levd et liv som var lett for velsituerte mennesker å fordømme. Og mange gjorde det. Vi tar jo ikke livet av hverandre i vårt siviliserte samfunn. Men vi går heller ikke av vegen for å ta livet av medmenneskers navn og rykte, medmenneskers videre muligheter.
Det var folk der som hadde sett Kari og de slapp hennne ikke. Alltid en ny sjanse. Ikke urealistisk optimisme. Men en ny sjanse, bygd på realitetene.
Eller kanskje på tross av realitetene?
Det gikk skeis igjen i går, men vi fortsetter likevel i dag.
Nye sjanser. Hvem av oss trenger ikke det gjennom livet?
Image by tigerlily713 from Pixabay
Så veldig, veldig fint! Slikt alvor er det godt å kunne gå inn i helga med. Takk for at du minner leserne dine om å ikke være fordømmende. Vi trenger alle en ny sjanse.
LikerLikt av 1 person
Tusen takk for oppmuntrende tilbakemelding! Det er godt det finnes nye muligheter og nye sjanser av og til….. God helg!
LikerLiker
Når du skriver får jeg enda mer å tenke på… men det blir ingen byrde, det blir vakkert på en måte. Takk for at du legger brostein der vi skal vandre! Mennesker blir ofte gladere om man snakker vennlig med dem! En dag kan jeg kanskje se meg tilbake og forstå… Nå går jeg bare videre på brostein i mange farger!
LikerLiker
♥️
LikerLiker