Gjensyn

Det er en varm julidag i 2018. En mandag. Vi er på veg hjem til Sunnmøre fra ferie i Danmark. Vi stopper på Lesjaverk. Har planer om noen timer på fjellet der.

Kjører opp sidevegen som starter vest for Coop Extra butikken, og parkerer etter hvert på plassen nedenfor hyttene, i sydhellinga opp mot fjellet.

Dette er spesielt for oss. Rett ved parkeringsplassen ligger det som var familiens hytte i 32 år. Vi solgte den sommeren 2016. Siden har vi ikke vært her.

Men alt er som før når vi kommer ut av bilen. Lydene, lyset, stemningen – alt er som det alltid har vært slike varme sommerdager. Sauebjeller, vinden som suser i trærne, fjerne lyder fra gårdene i dalen. Det føles som om tida har stått stille, som om vi bare kan åpne porten og gå opp stien, åpne stuedøra, gå inn og sette over kaffen som så mange ganger før.

Men det kan vi ikke. Hytta er ikke vår lenger, så vi følger vegen på utsida av gjerdet, opp mot fjellet.

Jeg aner ikke hvor mange ganger vi har gått her. Fra hytta og opp til Kvilesteinen. Vi kjenner hver sving på stien, hvert sted der det bruker å være vått, blåbærtuene… Det er som å være hjemme igjen.

Vi sier ikke så mye der vi går, kona og jeg. Begge har vel sine tanker, sine minner. Noen ganger er det godt å ikke måtte sette ord på det vi bærer inne i oss.

I bakkene opp mot Kvilesteinen tenker jeg på pappa denne julidagen. Hvordan vi gikk sammen her, alt vi prata om, alle historiene hans. Det var mamma og pappa som kjøpte hytta. Dette var deres rike. Nå er de borte begge to.

Lydene og lyset forsterker minnene oppover stien. Sola gjennom løvskogen, de svake lydene fra dalbunnen, vegen og trafikken, forsiktig fuglekvitter, bekken vi krysser. Den er nesten tørr i julivarmen.

Fra Kvilesteinen følger vi høydedraget nordvestover mot parkeringsplassen på Fjellvegen. Stien følger svabergene, stadig høyere i dalsiden. Tankene vandrer.

Vi ser nedover Gudbransdalen til Lora. På den andre sida av dalen, mot syd, ser vi Digervarden, den høyeste toppen her. Det er ingen topp etter sunnmørsk målestokk, snarere bare en rund åskam. Men den er ingen smågutt der den ligger, over 1700 meter høy.

Jeg kjenner fjella og utsikten på den måten du vet – når omgivelsene blir en del av deg selv. Jeg har gått her så mye sammen med guttene, kona, foreldre. Med hund og uten hund, på ski og til fots.

Stien går parallelt med dalbunnen, og enn så lenge hører vi lydene derifra som svake ekko.

Men du har sikkert opplevd det du også. På vandring i fjellet, der du starter fra bilen og trafikken og går oppover og innover. Lydene følger deg uten at du tenker over det. Men så runder du en åskam, eller en liten høyde og plutselig er alle hverdagslydene borte. Biler, trafikk – alt forsvinner og du er overlatt til naturens lyder. Vinden, bekken, fjerne sauebjeller. Eller bare stillhet.

Jeg befinner meg plutselig i denne stillheten. Setter meg på en stein og kjenner på den, lytter til den.

Og jeg tenker at ja, akkurat slik var det…