Tøff i pyjamas

Det er en viss mulighet for at enkelte innlegg på denne bloggen bærer mer preg av bloggerens (av og til) elleville skriveglede enn av innholdets seriøsitet.

Men det gjelder selvsagt ikke dette innlegget. Her presenterer jeg de nyeste resultatene fra pyjamasforskningen 😎

Tøff i pyjamas? Individets egenopplevelser

Jeg ønsker i denne artikkelen å analysere viktige forhold vedrørende menneskets subjektive opplevelse av eget pyjamasspeilbilde.
DeLillos har levert interessante innspill til temaet, men jeg mener at deres tilnærming blir for overfladisk. De overser grunnleggende aspekt ved individets egenopplevelse i situasjoner der man iført pyjamas passerer et speil, frivillig eller ufrivillig.

Til deres forsvar kan anføres at de bare har 3 minutt og 7 sekunder til rådighet når de presenterer sin analyse. Det er begrenset hvor dypt man rekker å gå på så kort tid, med en tekstbegrensning på to vers og noen refereng.

Jeg tillater meg dog å påpeke at de, ved en bedre utnyttelse av tidsmessige og plassmessige ressurser, her representert ved de mange refrengene, kunne fått sagt mer i sakens anledning. Men de lar denne muligheten gå fra seg ved å anvende samme tekst i alle refreng. Innen forskningsformidling blir dette sett på som en uting. Man risikerer å trette ut sitt publikum, og man kan beskyldes for å prøve å verifisere egne teorier gjennom gjentagelser snarere enn gjennom stringent analytisk framstilling.

Jeg håper at min utfyllende analyse vil bringe større klarhet i temaet, og dermed unngå at usikre pyjamasbrukere klandrer seg selv ved negative opplevelser rundt pyjamaser og speil.

Forskningsmessig utvidelse av erfaringsgrunnlaget

DeLillos lanserer begrepet «Tøff i pyjamas». Slik jeg tolker deres tekst, avgjør dagsformen hvordan den enkelte pyjamasbruker opplever seg selv – i pyjamas: Noen ganger føler man seg dum i pyjamas, andre ganger tøff – fortsatt i pyjamas.

Som nevnt tidligere – dette blir etter min mening for enkelt.

Selv om man i forskningssammenheng skal være forsiktig med å bruke egne, subjektive opplevelser, tillater jeg meg å nevne at i den grad jeg for eksempel selv skulle føle meg tøff i pyjamas, så skyldes det pyjamasen.
Og likedan – på dager der jeg eventuelt måtte føle meg dum i pyjamas så skyldes det fortsatt utelukkende pyjamasen.

Kritiske lesere kan her innvende at DeLillos ikke synger om pyjamaser men om hvordan man føler seg i pyjamas, foran et speil.

Til en viss grad er jeg enig i dette. Men på den annen side – hvis man, ved opplevelse av eget pyjamasspeilbilde, synes at pyjamasen er dum, vil de fleste føle seg dum. Etter min mening ligger det et ikke ubetydelig dumhetspotensiale i å oppleve seg selv så dum at man går i en dum pyjamas. Den normale reaksjon vil være, så langt jeg har bragt i erfaring, å skifte til en mindre dum pyjamas.

Tøff i pyjamas – mitt fokus

Min forskning har altså hatt fokus på å finne hvilke andre faktorer enn dagsform som påvirker vår opplevelse av eget pyjamasspeilbilde.
Jeg vil i det følgende konsentrere meg om ett for meg vesentlig aspekt: Speilets plassering.

Men først en digresjon:
Før hadde pyjamasene vertikale striper. Da kunne man angi størrelsen i antall striper. Var man tynn fikk man bare noen få striper. Ønsket man flere, måtte man legge på seg. Det ble ofte gjort.

Det var ingen standard for antall pyjamasstriper den gang. Ikke nå heller for den saks skyld. Men dette var før EU, og det internasjonale standardiseringsarbeidet hadde ikke nådd dagens omfattende nivå. I dag kan for eksempel agurken skilte med egen EU-standard for krumning. Men pyjamasen er fortsatt ubeskyttet. Man kan spørre seg om dette er en fornuftig prioritering.

Manglende internasjonal standard for pyjamaser åpner for usikkerhet rundt antall striper i f. eks. large, medium eller small. Det blir også fritt fram å kunne bestemme tykkelsen på stripene.

Dette åpner igjen for juks. Er man tynn, men ønsker å skjule det, kan man få plass til flere striper ved å gjøre hver stripe ekstra tynn. Og motsatt – for den overvektige finnes det pyjamaser med bare én bred stripe, såkalt ensfarget.

Tøff i pyjamas – pyjamasens utforming

Tilbake til min forskning:
DeLillos fokuserer på det å se seg selv i speilet, i pyjamas. Jeg har ovenfor antydet at den personlige opplevelsen av eget pyjamasspeilbilde er mer knyttet til pyjamasens utforming enn til pyjamasbærerens dagsform.
Her kunne jeg vist til seriøs internasjonal forskning som på en overveldende måte underbygger mine påstander. Men jeg velger å ikke gjøre det, da jeg ikke har funnet noe.

Tøff i pyjamas – speilets plassering

Men så til mitt hovedpunkt: Den sentrale, og etter min mening banebrytende vurderingen av hvordan speilets plassering påvirker den subjektive opplevelse av eget pyjamasspeilbilde. Henger speilet for eksempel hjemme på badet, eller henger det i foajeen på kino?

Her kunne det igjen være fristende å vise til forskning. men jeg avstår fortsatt fra det, av samme grunn som ovenfor.

For den sannhetssøkende leser kan jeg dog foreslå følgende egenforskning: Man går med pyjamas hjemme og noterer hvordan man opplever å se seg selv i speilet der. Dette er grunnlagsforskning, og det er av vesentlig betydning at man gir seg god tid, både i selve observasjonsøyeblikket og i beskrivelsen av dette.

Deretter går man med samme pyjamas neste gang man skal på kino. Også her gjør man en skriftlig beskrivelse av opplevelsen – det å se seg selv i speilet. I pyjamas. I foajeen. Sammen med resten av publikum. Det er fortsatt viktig å være presis i beskrivelsen av opplevelsen.

Ved å sammenligne notatene og beskrive hvordan de to opplevelsene skiller seg fra hverandre, har man nå et forskningsresultat som sier noe om min hypotese: Opplevelsen av å se seg selv i speilet, i pyjamas, avhenger i stor grad av hvor speilet henger.

Eller sagt på en annen måte: Den individuelle opplevelse (DIO) av eget pyjamasspeilbilde (EPSB) er i stor grad avhengig av sosial kontekst (SK).
DIO antas å bli styrt av hvorvidt EPSB observeres i eget speil (ES), d.v.s. i privat kontekst (PK) eller i speil på offentlig sted (SPOS), d.v.s. i offentlig sosial kontekst (OSK).
Pyjamasens utsende og utforming (PUU) har i slike tilfeller, både ved bruk av ES og SPOS, alstå både hvis DIO skjer i PK og i OSK, mindre å si for DIO enn SK.

Det ser altså ut som om DIO av EPSB i PK får mange til å bruke pyjamas hjemme, spesielt i forbindelse med søvn.
Samtidig antas det at DIO av EPSB i OSK er en vesentlig årsak til at man sjelden ser mennesker i pyjamas på kino.

Men det visste vi jo fra før.