Michael Bublé på flyet

Du har sikkert opplevd det. På kino. Enkelte filmer gjør et spesielt inntrykk. Når siste bilde fader ut er det helt stille i salen, ingen reiser seg for å gå de første sekundene…

Rulleteksten går over skjermen med musikk. Musikken er ikke spesialkomponert til filmen. Heller en originallåt med en eller annen artist. Den passer kanskje ikke inn tematisk i forhold til filmens innhold. Men den har en ettertenksomhet i seg – holder oss i stemningen filmen har skapt. Kommer som en forsiktig kommentar utenfra

Publikum reiser seg etter hvert og går stille ut. Hvis noen prater er det lavmælt, som for ikke å forstyrre.

Det å oppleve at mange forskjellige mennesker plutselig har en felles opplevelse, en følelse, en stemning…. Vi er sammen med hver vår bakgrunn. Det eneste vi har felles er at vi har tilbrakt en tid sammen, opplevd det samme i noen timer. Og så merker vi at vi har fått noe felles. Vi behøver ikke kommentere det, vi bare vet at nå er vi i det samme følelsesrommet. Og så skilles vi – hver går til sitt, og vi vil neppe møtes igjen. Men vi vil huske opplevelsen.

Vi fløy fra Sydney til Oslo. En flyreise på over 24 timer. Noen forlot flyet under mellomlandingen i Dubai – de skulle vel ikke til Oslo. Andre kom på.

Men noen av oss var i samme flyet hele vegen. Vi snakket kanskje ikke sammen, men vi visste om hverandre, i hvert fall de som satt i setene i nærheten. Det eldre ekteparet, familien med de to barna, dama som reiste alene og så litt engstelig ut, passasjeren som så film hele vegen, han som stort sett sov.
Vi hadde ikke noe annet til felles enn at vi hadde havnet på det samme flyet. Det var tilfeldigheter som gjorde at vi hadde booket samme flight.

Etter timer uten at noe skjer nærmer vi oss Oslo og det blir mer aktivitet. Folk rydder litt rundt seg. Ipader og bøker legges i håndbagasjen. Kø på toalettene. Ikke noe stress, bare små forberedelser. Vi er snart framme.

Så starter innflygingen og alle må sitte fastspent. Helt stille i flyet disse siste minuttene. Lyden fra flymotorene er så svak at vi kan høre suset fra ventilasjonsanlegget. Ikke så mye annet å gjøre enn å vente.

Vi lander (det er bare på charter at folk klapper). Beskjed om å sitte fastspent fortsatt. Flyet parkerer og skiltet med fest setebeltene slås av. Vi vet at det fortsatt er noen minutter til vi kan forlate flyet. Det er et stort fly, mange passasjerer som skal av samtidig. 200? 300? 400?

Men aktiviteten øker så fort flyet har stanset. Håndbagasje ned fra hyllene. Kø i midtgangene. Vi venter. Lavmælt prat, kanskje et nikk til de vi er blitt på hils med. Et lite smil, en felles tanke om at ja det er langt, ja det er jammen godt vi er framme. Men vi venter.

Når vi står der, spiller de plutselig en låt over høyttalerne. Ikke fengende og høyrøstet, som for å få opp stemningen og gjøre oss klar til videre aktivitet hver på vår kant. Nei, lavmælt og ettertenksomt synger Michael Bublé sin «Love you anymore».

Og der, i denne stillheten opplever jeg kinoen igjen. Musikken kommer smygende inn og setter følelsesmessig ord på en felles opplevelse og en felles stemning der og da. Er det det enkle kompet? Den vakre kjærlighetserklæringen i teksten? Michael Bubblés tolkning? Eller summen av alt dette? Eller kanskje det er udefinerbart?

Jeg vet ikke.

Men jeg vet at i noen få minutter på Gardermoen, en ettermiddag i januar, lyttet vi sammen, før vi forlot flyet og gikk hver til vårt.

Micael Bublé – Love you anymore